30.000 mer i vanngebyr? Hva er vi villige til å betale for rent vann? Hvordan kan kostnaden reduseres?

VA er den daglige benevnelsen for vann- og avløp. Norge trenger å investere enorme summer i rør og tilhørende anlegg i årene som kommer. De nødvendige investeringene benevnes ofte etterslepet og betyr altså behovet av investeringer for rehabilitering av VA-systemet. Dette etterslepet er noe som vannbransjen har snakket om i veldig mange år. Tross det har etterslepet ikke blitt mindre, det har blitt større. Hvorfor? Det kan virke som om det som er begravd i bakken, og derfor ikke er synlig i hverdagen, ikke får så stor oppmerksomhet. Det kan virke som det er mere stas å bygge idrettshaller, lekeparker og motorveier enn å reparere gamle rør. Ikke noe galt i idrettshaller, men rent vann trumfer når det blir en knapp ressurs eller vannet ikke holder god nok kvalitet.

Ca 70% av jordens overflate består av vann, men kun 3 prosent av dette er ferskvann. I Norge tar vi rent vann for gitt. Vi er vant til å ha fungerende vann og avløp og å kunne drikke vannet rett fra kranen. Vi stoler på at det fungerer. Men det gjelder bare til vi ikke har vann i springen, ikke kan bruke WC, ikke kan vaske og ikke kan dusje. DA haster det. I Norge har vi rent vann, og vi har fortsatt mye av det. Problemet er at 30 – 40 % av det forsvinner på vegen fra vannreservoaret til det når deg. Noen områder har bedre tall, men dette er snittet og det finnes mange områder der tallene er enda høyere.

Vi kan skylde på mye; topografi, demografi, økonomi, klimaendring og mye annet. Det er stor forskjell fra kommune til kommune når det gjelder innsatsen for å komme til rette med vannlekkasjer. Noen har god kontroll og reparerer rørene i god takt og med overgripende system for fornying – mens andre reparerer først når det blir vannmangel eller oversvømmelser. Det er for tidlig å glemme vannproblemene på Askøy i 2019. Askøy lå langt ned på skalaen over norske kommuners rørstandard og kontroll på sine rørsystem, men ikke sist. De hadde både uflaks og for dårlig kontroll.

Er etterslep i rør-infrastrukturen et norsk fenomen? Nei, på ingen måte, men i land der vann er mangelvare, blir fokus større på å holde rørene i god stand. Vann er det viktigste vi har for å overleve, for holde god hygiene og for å dyrke jorden. Når det blir mangelvare, er det krise på ordentlig.

Løsninger i verden

Singapore har gått fra å være helt avhengig av ferskvann fra nabolandet Malaysia til å bli netto-leverandør av ferskvann. Selvfølgelig ikke bare på grunn av rørenes tilstand, men det er veldig sentralt at vannet som nå finnes innen landets grenser, kommer dit det skal. Et annet geografisk område som har klart å komme til rette med lekkasjer i rørene, og som faktisk anses som verdensmestere på nettopp dette, er Tokyo. Der har man bland annet brukt sensorer som sporer vanntap og endringer i vanntrykk, men også et program som de kaller same-day-repair. Det går ut på raske innsatser allerede ved indikasjoner på lekkasjer.

Et annet vellykket prosjekt er utviklet av SA Water Australia. Der har man utviklet et nettverk med over 400 sensorer i sentrale Adelaide. De oppdager lekkasjer via 305 akustiske sensorer, 34 trykksensorer, 11 strømningsmålere, 3 vannkvalitetsmonitorer og 100 smarte målere på kundetilkoblinger.

Det finnes mange eksempler, men vi kan ta nærområdet; I Sverige er lekkasjeprosenten 17% og i Danmark er den 8% (tall fra 2016). Så plukker vi fram disse faktorene som vi nevnte tidligere, økonomi og topografi etc, og ser at det ikke er i nærheten av å forklare forskjellen.

‍Rørene

Ett rør bør vare i 100 år, det er en gjengs oppfatning. Det er ikke mye i vår totale infrastruktur som varer så lenge. For å gå i null, må vi fornye 1% av rørene per år. Det gjelder om vi legger like mange meter nye rør i år (2021) som for 100 år siden. Det gjør vi ikke; rørsystemet vokser i god takt, og de rør som legges i dag skal også vare i 100 år. «Ja, men rørene som vi lager i dag er mye bedre enn de som ble lagt i bakken for 100 år siden», kan man tro. Nja, det er en sannhet med klare modifikasjoner; rør lagt før krigen var av bedre kvalitet enn de som ble lagt i årene etter den krigen. Det var på grunn av jernmangel og økonomiske tilstander i slutten av 40-årene. På 70-tallet kom PVC-rørene. De første generasjonene av disse rørene tålte ikke å utsettes for UV-lys, slik de ble på lagringsplasser, byggeplasser og under transporter. Disse rørene har i dag omtrent samme konsistens som kjeks. Det ser vi når de pigges ut av vegger eller graves opp av grunnen. Og så videre. Noen rør er bra, andre er det ikke, og det gjelder nye som gamle. For få år siden fantes det i drift, og kanskje finnes det fortsatt, rør i vårt ledningsnett som er laget av uthulte trestammer. Som sagt, det går så lenge det går.

Fornyingstakten og kostnaden

Av grunner nevnt ovenfor, er ønsket nasjonal fornyingstakt satt til 1,5% av rørnettet per år. Det varierer litt for vannrør og avløpsrør, men dette er en generell artikkel – og det har uansett ikke fungert for noen av kategoriene. Nå fornyes 0,68% av vannrørene og 0,75% av avløpsrørene. Da tar det langt mer enn 100 år å oppnå nødvendig standard på rørene våre. Det bør da nevnes at vårt rørnett har en verdi som er anslått til 1000 milliarder kroner dersom det skulle bygges på nytt i dag. Å reparere eksisterende rørnettet opp til akseptabelt nivå, er anslått til over 200 milliarder. I tillegg kommer fremtidige investeringer i nye rør, anlegg og nødvendig utstyr. Det anslås til 300 milliarder. Svimlende summer, for eksempel er statens samlede inntekter fra petroleumsvirksomhet anslått til 122 milliarder kroner i 2021.

Ansvaret

Hvordan ble det slik? Vi nevnte økonomi, demografi og noen til, men det er vel egentlig politisk vilje og fordeling av knappe ressurser som er den sanne grunnen. Politikere får ikke sine statuer på torget for å reparere rør, de statuene får man for å bygge idrettshaller. Men vi kan ikke skylde kun på våre politikere. Alle har sin agenda; rørprodusenter, graveentreprenører, kommunenes tekniske avdelinger, konsulenter, grossister, detaljister og du og jeg. Alle vil ha sin del, men minst mulig del av ansvaret. Vi innser at vi må ha vann, men hva vil vi forsake? Det snakkes om opp til 30000 kroner i økt vannavgifter for abonnentene, og staten sier nei til bidrag. «Dette må kommunene løse selv», sier statssekretær Pål Pedersen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet på NRK den 15. mars 2021.

Og når vi er inne på departement; olje, energi, transport og digitalisering har egne departement. Vi har en rekke departementer til, men har vi det for vann? Nei, ansvaret for vann er fordelt på 11(!) forskjellige departement. Under våre departement kan du finne ansvarsområder som renter, ubåter, Brexit, lotteri og pengespill og havbunnsmineraler. Men vann? Nei. Hva det gjør for ansvarsfølelsen for etterslepet er lett å tenke seg. Hadde vann hatt et eget departement, eller i alle fall vært underlagt egen sektorlov, så hadde ansvaret vært der!

Fra et objektivt perspektiv vil vi i XomeOne slå et slag for fremtidstro og fornuft. I år pågår det en mulighetsstudie i regi av Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), Klima- og miljødepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Studien kom til på initiativ av oss i XomeOne etter dialog med Kommunal- og Moderniseringsdepartementet. Den utføres nå av Oslo Economics og COWI, etter utlyst konkurranse med god deltagelse og mange gode forslag. Vårt initiativ springer ut fra vårt mangeårige arbeid med gravefrie metoder, såkalt NoDig. Vi vet at det kan spares milliarder dersom man ser mulighetene som finnes ved å ta i bruk gravefrie metoder i større grad. Mange har gjort det, og korrelasjonen mellom kommuner med god kontroll på sine rør og deres bruk av NoDig er stor. Les mer om KMD sin mulighetsstudie her.‍

‍