Ja, så er vi enige da, til slutt. Vi har en klimakrise og vi kan ikke bruke argumenter om at det var varmere i 1953 eller kaldere i 1985. Noen har foliehatten på og vil ikke, vil ikke, vil ikke høre på. Slik er det vel alltid, men nok om dem. Vi klarer ikke 1,5 graders-målet, ekstremvær er fordoblet siden 1980, Maldivene er under vann innen noen få tiår, Tyskland har mistet en av sine fem isbreer, skogbrannsesongen er en måned lenger enn for 35 år siden i USA, Mexico, Brasil och Østlige Afrika. Og så videre.

Vann er involvert ialle disse katastrofene. Vi ser det, vi vet det, vi tenker kanskje på det, men det er jo ikke her. I Norge har vi nok av vann. Vel…

Ca 70% av jordens overflate består av vann, men kun 2% av vannet kan drikkes. De største vannreservoarene, såkalte akviferer, ligger under bakken. De finnes bland annet under deler av Syd-Amerika og under Kalahariørkenen. Femunden i all ære, men her snakker vi stort. Og forresten; Guarani-akviferen i Syd-Amerika var en av de vannkilder som Coca-Cola og Netslè ville privatisere.

Flyktningkrisene avløser hverandre, og de kommer ikke til å avta så lenge vannmangel gjør landområder til ørkener. Et sted må mennesker bo, og der må det finnes tilgang på vann. Vi leser om unge kvinner som bruker dagene til å bære vann istedenfor å gå på skolen, og om arter som dør ut når vegetasjonen de lever i, forsvinner. Vi noterer det og konstaterer at det er ille…

Men i all verden, når skal vi innse at vi er i samme båt og at vi må spare vann i Norge også? Jo da, de involverte VET at 30% av vannet forsvinner fra vannreservoar til kjøkken- og baderomskranen. De VET at det mangler 330 milliarder (!) for å få norsk rør-infrastruktur opp på brukbart nivå. Hvorfor skjer det så lite da? Jo, for ingen bryr seg når det er gratis vann i springen. Nå har imidlertid vann- og avløpsgebyrene begynt å stige, og husholdninger og bedrifter oppdager at disse avgiftene blir en større del av totalutgiftene. Ikke i nivå med strøm og renter enda, men det har bare begynt. I Sarpsborg stiger gebyrene med 44% (!) i år. Les artikkelen "Gratis vann i fremtiden" her.

Riksrevisjonen slår fast, i rapportfra februar i år, at målene fra 2014 om en lekkasjeprosent på 25%, på ingen måte er oppnådd. Faktisk er vi på samme nivå som 2014, alle tiltak til tross. Det betyr at over 30% av vannet forsvinner. Og ærlig talt; selv 25% lekkasje er veldig mye. Våre naboland har mellom 5 og 15%.

Riksrevisjonen peker på at 78% av kommunene ikke samarbeider om vann- og avløp, at departementene ikke samarbeider når det gjelder vann og at 2%-målet om utskifting eller reparasjonav rørene lander på 0,7%. En av fem kommuner gjorde ingen utskifting eller reparasjon i 2020 og 2021. Og så videre.

For at det skal bli en endring og for å forhindre at vann- og avløpsgebyrene ikke skal øke med 100-vis av %, må det en strukturendring til. De innsatsene som gjøres i dag utføres av dyktige mennesker og av ansvarsfulle ledningseiere, men det fremstår jo helt klart at det ikke fungerer slik det er ønsket. Vi mener at et systemskifte må til, og at det baseres på økt digitalisering og systematisering. Vi må bruke den informasjonen som finnes om rørene. For den finnes, men benyttes i for liten grad. Vi må bruke de dataene som tidligere rørinspeksjoner har gitt, sammen med andre data som sier noe om reguleringsplaner, trykksoner, lekkasjesøk, alder, rørmateriale, erfaring (historiske data) mm. Ved systematisering av dette, og bruk av maskinlæring, kan vi konsentrere innsatsene til de rørene som trenger det mest. Les mer om dette her.

Vi som har vært i vannbransjen lenge, har hørt om etterslep og lekkasjeprosenter i maaange år. Det gjør vi fortsatt, men nå er sluttforbruker også involvert - via kraftig økende vann- og avløpsgebyrer. Da må både bransjen, politikere og konsumenter våkne. Eller?

‍